| Summary: | Mange barn som henvises til behandling innenfor psykiske helsevern har emosjonelle reguleringsvansker. Ny kunnskap fra utviklingspsykologisk og nevropsykologisk teori og empiri har hatt innflytelse på hva en anser som virkningsfullt i terapi med barn. Barns evne til emosjonell differensiering og regulering utvikles i transaksjonen mellom barnets disposisjoner og barnets miljø. I terapi vektlegges relasjonelle og emosjonelle erfaringer med terapeuten, hvor terapeuten forsøker å støtte opp under barnets emosjonelle utvikling og slik gjøre barnet i bedre stand til å regulere og integrere følelsesmessige opplevelser og å kunne dele disse med andre. Et tett samarbeid med barnets omsorgspersoner vektlegges. Denne oppgaven tar for seg hvordan affektiv kommunikasjon i samspillet mellom barnet og terapeuten kan bidra i forståelsen og behandlingen av det individuelle barnets vansker. Temaet belyses av et kasus bestående av et behandlingsforløp med ei fem år gammel jente som utviste symptomer på uro, hyperaktivitet og oppmerksomhetsvansker, et behandlingsløp hvor den affektive kommunikasjonen mellom barnet og terapeuten fikk stor betydning for symptomforståelse og utformingen av behandling. En induktiv tilnærming til denne problemstillingen ble valgt for å kunne få større innsikt i hvordan affektiv kommunikasjon kan bidra til positiv endring i terapi. Implikasjoner av en slik behandlingstilnærming diskuteres. Flere studier trengs for å kunne si noe om i hvor stor grad følelsesmessig kommunikasjon er en medierende faktor for behandlingsresultat og for hvilken type problematikk et slikt fokus kan være spesielt viktig.
|
|---|
