«Kunsten å overbevise» : Studie av norske myndigheters legitimeringsargumentasjon for militær deltakelse i Libya 2011

• Main Author: Johnsen, Carina
• Format: Others
• Language: Norwegian
• Published: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for sosiologi og statsvitenskap 2014
• Online Access: http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:no:ntnu:diva-26520

Forut for enhver forklaring for hvorfor stater legitimerer sin maktbruk slik de gjør på den nasjonale og internasjonale arena, kreves nødvendigvis en kartlegging av hvilke former for legitimeringsargumenter stater faktisk anvender for å legitimere denne maktbruken. Grunnet publikum og målgruppers heterogenitet, med til dels avvikende interesser, er en bred og omfattende portefølje av legitimeringsargumentasjon nødvendig for å skape forståelse og oppslutning om regjeringens ønskede politikk. Slik oppnår politikken større statsintern og statsekstern legitimitet. Denne studien har derfor satt seg i fore å kartlegge og klassifisere legitimeringsargumentasjon gitt av norske myndigheter for å legitimere det norske militære bidraget i Libya – intervensjonen 2011, med tilhørende problemstilling: ”Hvilke legitimeringsargumenter benyttet norske myndigheter for å legitimere militær deltakelse i Libya 2011”? Studien bygger på et tidligere forskningsarbeid, ettersom Håkon Hermansson i 2010 konstruerte et kategoriserings – og klassifiseringsmønster det vil være fruktbart å benytte også i denne studien. I tillegg har egen studie nytt godt av et faglig samarbeid med Azita Radpey (2014). Det ble kjent at vi begge hadde interesser for å undersøke norske legitimeringsargumenter anvendt for å legitimere norsk militær deltakelse i Libya 2011, ettersom vi på individuelt vis kom opp med nærmest identiske problemstillinger for egne studier. Dette kunne oppleves som problematisk, men vi kom likevel vi frem til at dette kunne styrke våre individuelle studiers reliabilitet og troverdighet dersom vi forente vårt datamateriale. Dette ble gjort, og grunnet reliabilitetsteten utført i fellesskap, kom vi frem til at vi i 9 av 10 tilfeller klassifiserte de ulike legitimeringsargumentene til å tilhøre korrekt legitimeringskategori. Dette har medført at vi har sterk tiltro til våre empiriske funn, som har styrket oppfatningen at vi i stor grad har funnet et korrekt mønster for norsk legitimeringsretorikk brukt for å legitimere Norges militære deltakelse i Libya. De klassifiserte empiriske funnene viser at norske myndigheter benyttet en helgardert og mangfoldig legitimeringsretorikk for å legitimere Norge i Libya. Likevel er dette en helhetlig og mangfoldig retorikk med vekslende tyngdepunkt, ettersom formelle og operasjonelle legitimeringsargumenter, i tillegg til allianseforpliktende legitimeringsargumentasjon ble benyttet i sterkest grad. Bruken av legitimeringsargumenter varierer imidlertid ut i fra hvordan situasjonen i Libya utviklet seg, alt etter konfliktens gang. Dette kommer frem i de ulike fasene denne studien fokuserer på. Samlet sett viser de empiriske funnene at formell og operasjonell legitimeringsargumentasjon ble benyttet i sterkest grad for å legitimere den norske deltakelsen, med kun marginale forskjeller til neste legitimeringskategori; allianseforpliktende legitimeringsargumentasjon. Dermed kan det hevdes at norske myndigheter anvendte en mangfoldig og helhetlig legitimeringsretorikk, dog med et noe vekslende tyngdepunkt, for å legitimere det norske militære bidraget til Libya i 2011.