| Summary: | I denne studien er fokuset rettet mot lærer-elev-relasjoner knyttet til elever som viser tilknytningsvansker. Med tilknytningsvansker menes her alle former for utrygg tilknytning. Dette er elever som på grunn av tidligere relasjonserfaringer med sine omsorgspersoner har vanskelig for å inngå i nære relasjoner med andre. I skolen har omtrent 30 % av alle elevene en utrygg tilknytning til sine foreldre (Drugli, 2012). Dette betyr at barn i tilknytningsvansker er noe alle lærere mest sannsynlig vil møte på. Studier viser at tilknytning påvirker elevers skolemestring, og at barn som viser utrygg tilknytning står i fare for å utvikle psykiske og sosiale vansker (Bergin & Bergin, 2009; Broberg, 2006). For elever som har en utrygg relasjon med sine foreldre, kan en trygg relasjon med en voksen utenfor hjemmet ha positiv betydning for barnets utvikling (Lynch & Roberts, 1982). Denne voksenpersonen er for mange elever læreren (Kvello, 2010). Med utgangspunkt i dette har problemstillingen for studien vært: Hvilke erfaringer har lærere med relasjonsarbeid knyttet til elever som viser tilknytningsvansker i skolen? For å belyse problemstillingen ble det benyttet en kvalitativ intervjustudie. Tre lærere, som alle har erfaring med å jobbe med elever som viser tilknytningsvansker, ble intervjuet. Et relasjonelt perspektiv på sosiale og emosjonelle vansker og tilknytningsteori utgjør det teoretiske rammeverket for oppgaven. Gjennom analyse- og tolkningsarbeid knyttet til empirien ble tre kategorier, som omhandler lærernes erfaringer med relasjonsarbeid knyttet til elever som viser tilknytningsvansker, dannet. Den første kategorien er Trygghet og utrygghet. Denne omhandler lærernes erfaringer rundt det å skape trygghet ved hjelp av ytre rammer som forutsigbarhet og proaktive strategier for elever i tilknytningsvansker. Samtidig tar denne kategorien for seg hvordan elevenes utrygghet knyttet til tidligere relasjonserfaringer og svekket affektiv regulering kan være en utfordring for å fremme positive relasjoner. Lærerne hadde erfart at elevene trengte trygge rammer for å få tillit til voksenpersoner rundt seg. Den neste kategorien, Å aldri gi opp, handler om lærernes erfaringer med å bli avvist i møte med elever i tilknytningsvansker, og deres erfaringer med at barn i tilknytningsvansker bruker lang tid på å knytte seg til nye voksenpersoner. For å klare å stå i en slik situasjon og aldri gi opp understreket lærerne betydningen av å bry seg om elevene, ha troen på deres muligheter for utvikling, klare å nullstille og gi nye muligheter og se framover mot elevens muligheter til å mestre sitt eget liv. Den siste kategorien handler om Skole-hjem-samarbeid. I et relasjonelt perspektiv på sosiale og emosjonelle vansker understrekes betydningen av et velfungerende skole-hjem-samarbeid. I denne kategorien fremmes lærernes erfaringer relatert til det å ha et positivt skole-hjemsamarbeid, og hvordan det kan virke positiv på lærer-elev-relasjoner. Videre handler kategorien om lærernes erfaringer i forhold til at skole og hjem er samkjørte og blir enige om hvordan de på en best mulig måte kan legge til rette for å hjelpe eleven. Enighet mellom skole og hjem synes å være viktig for elevens opplevelse av trygghet og forutsigbarhet. Lærernes erfaringer viser både utfordringer og muligheter knyttet til relasjonsarbeid med elever som viser tilknytningsvansker.
|
|---|
