| Summary: | I 1972 kom UNESCOs konvensjon om bevaring av verdens kultur-og naturarv. Land som undertegner denne konvensjonen, forplikter seg til å ta vare på sin kulturarv. Denne konvensjonen tar for seg kulturarv i form av steder og bygninger. I 1992 ble World Memory Programme lansert, som fokuserer på kulturarv i form av dokumenter. Denne kulturarven kan sies å utgjøre verdens dokumenterte kollektive hukommelse. I denne avhandlingen tar jeg for meg kulturarvbegrepet og prosesser rundt kulturarv, og problemstillingen er i hovedsak hvordan kulturarv som fenomen formes. I Norge ble det i Norges dokumentarv forsøkt lansert først før tusenårsskiftet, og så på nytt igjen i 2011. Nominasjonsrunden førte til en lansering av Norges dokumentarv i 2012 med deltakelse fra en rekke institusjoner innen kulturarvfeltet i Norge. Ved å ta utgangspunkt i seleksjonsprosessen hos Riksarkivet, og vise hvordan Norges dokumentarv ble fortolket av medarbeidere og ledelse, forsøker jeg å se Norges dokumentarv opp mot en kulturarvdiskurs som har nasjonale og globale forankringer. Verdens og Norges dokumentarv har som mål å øke bevisstheten rundt arkiver og deres betydning for som verdens og nasjonens kollektive hukommelse. Store deler av den kollektive hukommelsen i dokumentarform står i fare for å gå tapt, og årsakene er mange; naturødeleggelser, forglemmelse, vanskjøtsel eller mangel på økonomiske midler til å ta vare på den. Verdens dokumentarv skal bidra til å sette fokus på dokumentarven, slik at den ikke skal gå tapt, men kan bevares for de kommende generasjoner, slik at de kan kjenne sin fortid og vite hvor de kommer fra.
|
|---|
