Krigens praksis : Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norgeca. 100–900 e.Kr.

• Main Author: Ystgaard, Ingrid
• Format: Doctoral Thesis
• Language: English
• Published: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for historie og klassiske fag 2014
• Online Access: http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:no:ntnu:diva-24241

Måten man fører krig på til enhver tid har forutsetninger i strukturelle rammer i samfunnet, slik som samfunnsorganisasjon, ideologi, politikk og økonomi. Samtidig kan enkeltmenneskers handlinger påvirke krigens praksis, og slik ha innvirkning på samfunnets strukturelle rammer. Denne studien av krigens praksis i Midt-Norge i jernalderen tar utgangspunkt i praksisens materielle side. De tilgjengelige arkeologiske kildene består av graver utstyrt med våpen, borger, nausttufter og tunanlegg, og er studert i et langtidsperspektiv. I begynnelsen av undersøkelsesperioden var krigføring i Midt-Norge preget av hurtighet, landskapsutnyttelse og kamper mann mot mann. Under en stadig sterkere påvirkning fra Vestromerriket ble krigføringen organisert på et langt mer avansert nivå i yngre romertid (ca. 200 - 400 e. Kr). Krigføring i sin ideelle form foregikk som åpne feltslag der to hærer møttes i åpent landskap og kjempet et slag i flere faser, med innledende missilkasting og påfølgende nærkamp. Krigføringen var offensiv og mobil, og man kunne bruke roskip til å gå til angrep på områder utenfor egen region. I Midt-Norge var målet med krigføringen å hente inn verdier og ressurser – ikke å erobre andres eller forsvare egne territorier. Ledermandatet i romertidas krigføring kan i utgangspunktet ha blitt gitt, med bakgrunn i kollektive beslutningsprosesser. Samtidig viser stadig rikere utstyrte graver et sterkere markert samfunnshierarki. I folkevandringstid (ca. 400 – 575 e.Kr.) krakelerer bildet av en velorganisert krigføring parallelt med at Vestromerriket faller bort som kilde til inntekter og inspirasjon. Våpenutstyret viser en dreining fra en offensiv til en defensiv strategi, samtidig som økende bruk av borger viser at mindre krigergrupper nå fant det nødvendig å forsvare seg bak faste innretninger. Overfall og mindre kamper, trolig mellom rivaliserende krigsherrer på et lokalt eller regionalt nivå, ble normen. Dette skjedde samtidig som den ideologiske og symbolske investeringen i krigføring i form av praktvåpen og heltedyrkende estetikk økte. Folkevandringstidas rivaliseringskrigføring bidro trolig til det som gjerne kalles folkevandringstidskrisen: en grunnleggende omforming av det arkeologiske materialet, ofte forstått som et uttrykk for en demografisk, økonomisk og politisk krisesituasjon, på 500-tallet e.Kr. Denne omformingen er i høy grad til stede i materialet som vitner om krigføring i Midt-Norge. Våpentyper og våpensett byttes ut, borger faller ut av bruk, nausttufter faller ut av bruk og tunanlegg dukker for første gang opp i landsdelen – alt i løpet av et par generasjoner. I tidlig merovingertid (ca. 575 – 700 e.Kr.) preges krigens praksis av nærkamp som foregikk i trange rom, slik som hus og hall, og et sterkt fokus på krigerheltens status, våpenbeherskelse og improvisasjon. Dette faller sammen med en nedskalering av krigføringens omfang, som trolig skal ses i sammenheng med en krisetilstand i samfunnet der makt sentraliseres og behovet for lokale forsvarsanlegg faller bort. Sist i merovingertid og i begynnelsen av vikingtid – fra 700-tallet og framover – kan man på nytt se en ekspansjon i krigens praksis, der kampen trekkes ut av trange rom og igjen i økende grad foregår på den åpne slagmarken. Til forskjell fra romertidas krigføring ser ledermandatet nå ut til å være tatt i større grad enn gitt. En individuell eiendomsstruktur legger til rette for en krigføring basert på skattleggingsprinsipper, der frie og selveiende menn har plikt til å holde seg selv med våpen og la seg mobilisere. === The structural frames of society such as social organisation, ideology, politics and economy precondition the way in which warfare is carried out. At the same time, individual action affect the practice of warfare, which in turn has an influence on the overall structures of society. This study of warfare in central Norway in the Iron Age focuses on the material base of the practice. The archaeological sources consist of weapon graves, hill forts, large boathouses and courtyard sites and have been studied in a long time perspective. At the start of the Iron Age, warfare in central Norway was characterised by speed, landscape utilisation and man-to-man combat. However as influence of the Western Roman Empire increased in the Late Roman Iron Age (c. AD200 – 400), the practice of warfare became more complex. In its ideal form warfare took place in pitched battles: two armies met and fought battles out in stages, with an initial throwing of missile weapons followed by close quarters combat. Warfare was offensive and mobile. Rowing ships were used to attack areas outside the nearest region. The primary goal of warfare in central Norway was to acquire valuables and resources – not to conquer other territories or to defend one’s own. The leadership role in warfare may have been delegated on the basis of collective decision-making. At the same time, increasingly wealthy graves indicate an increasingly more stratified society. This situation changed during the Migration Period (c. AD400 –575), when the influence of the Western Roman Empire, the main source of income and inspiration dwindled. Weaponry demonstrates a shift from offensive to defensive strategies. Furthermore, an increase in the use of hill forts suggests that smaller war bands now found it necessary to defend themselves behind walls. Assaults and skirmishes, probably between rivalling warlords on a local or regional level became the norm. Symbolic investment in warfare through display weapons and aesthetics focusing on hero worship also increased. The rivalling warfare of this period probably contributed to what is frequently referred to as the Migration Period Crisis. The profound transformation of the archaeological record during the 6th century AD is often interpreted as a demographic, economic and political crisis. This transformation is very significant when it comes to sources on warfare in central Norway. Weapon types and weapon combinations are replaced, hill forts and large boat houses fall out of use, and courtyard sites emerge for the first time in the region – all in the course of a couple of generations. In the early Merovingian Period (c. AD575 –700), warfare was characterised by close combat in confined spaces like houses and halls, as well as a strong focus on the warrior hero. This goes along with a decrease in the scale of warfare and probably reflects a crisis where power was centralised and where the need to maintain hill forts disappeared. In the late Merovingian Period and early Viking Period (c. AD700 onwards), the sources reveal a new expansion in warfare. Combat again left the houses and halls and battles were instead fought in open spaces. The lead role in warfare now seems to have been taken rather than given. Individual property to land facilitated warfare based on fiscal principles. Free, landowning men were probably obliged to equip themselves with weapons and to mobilise.