| Summary: | I denne oppgaven har jeg studert hoppsportens utvikling i lys av sportifisering og kommersialisering. Ambisjonen har vært å avdekke hvilke drivkrefter som står bak den sportslige utviklingen, og hvilken rolle Det internasjonale skiforbundet (FIS) har hatt i den forbindelse. Oppgaven tar utgangspunkt i tidligere forskning som tar for seg idrettslig utvikling i lys av sportifiseringsbegrepet. Modernisering og sportifisering er begreper som i stor grad overlapper hverandre, og sportifisering bør betraktes som et subbegrep som består i spesifikke typer modernisering som er relevante for idretten. For å få et mer helhetlig syn på utviklingen tar jeg også for meg hvordan kommersialisering har påvirket hoppsporten, særlig i senere tid. Analysen består av to underkapitler, som tar for seg sentrale utviklingstrekk og endringer i lys av henholdsvis sportifisering og kommersialisering. Resultatene fra analysen viser at hoppsporten er preget av tvetydigheter knyttet til sportifisering. Selv om FIS i mange tilfeller har forsøkt å motarbeide prestasjonsorienteringen og rekordjaget som er sportifiseringens drivkraft, uttrykkes den likevel gjennom en økende grad av konkurranse, organisering, byråkratisering, prestasjonsmåling og spesialisering. Dette antyder også at sportifiseringen har et autonomt aspekt knyttet til seg. Kommersialisering har blitt vektlagt i større grad enn sportifisering for å opprettholde medie- og tilskuerinteressen, og FIS’ hoppkomité har måttet utfordre sitt tradisjonelle grunnlag for å tilpasse seg moderne krav til underholdningsarrangementer. Vind- og avsatsfaktoren, tettsittende hoppdresser, høyere vektgrenser og diverse endringer med hensyn til verdenscupkalenderen og konkurranseformatet, er endringer som først og fremst skal styrke publikumsappellen og konkurransebalansen. Etter at v-stilen tok over for parallellstilen på slutten av 1980-tallet oppstod det et enormt fokus på aerodynamikkens effekt på prestasjonene i hoppbakken. FIS reagerte imidlertid raskt på utøvernes forsøk på å bedre prestasjonsnivået, ved å innføre klare regler for hva som var tillat og ikke. Enkelte utøvere er i stand til å dra nytte av selv de minste tekniske fordeler med hensyn til utstyr og vekt, noe som har resultert i et omfattende utstyrsreglement og høyere vektgrenser. Dagens utgave av hoppsporten bærer derfor preg av å være de-sportifisert: De-sportifisering fungerer som et motstykke til sportifisering, og innebærer en omgjøring eller et tilbakeslag i utviklingsprosessen. I følge renndirektøren bidrar regelendringene til å åpne opp en idrett som i perioder har vært dominert av et fåtalls utøvere: Selv om det blir vanskeligere å hoppe langt, vil sannsynligvis flere nasjoner og enkeltutøvere være med i kampen om topplasseringene. Det er derfor nærliggende å anta at tendensen til de-sportifisering til en viss grad har oppstått som en følge av kommersialisering. Kommersialisering bidrar til at idrettskonkurranser blir mer spennende, dramatiske og uforutsigbare. Media tilbyr publisitet, og økt eksponering bidrar til å trekke inn et enda høyere antall tilskuere foran tv-skjermene og på idrettsarenaen. Kommersielle idretter er avhengige av media, sponsorer og publikumsappell for å lykkes, og usikkerhet om utfallet betraktes som idrettens hovedappell. FIS har gjennom vind- og avsatsfaktoren, høyere vektgrenser, tettsittende hoppdresser, og endringer av konkurranseformatet, forsøkt å gjøre idretten jevnere og mer rettferdig. I tillegg skal uforutsigbarhet og konkurransebalanse gjøre hoppsporten mer spennende og underholdende. Selv om spektakulære lengder og nye rekorder er viktig for både tilskuer- og medieinteressen, vektlegges heller jevne og uforutsigbare konkurranser i forsøket på å opprettholde et spenningsekvilibrium.
|
|---|
