| Summary: | Denne avhandlingen er en studie av hvordan Toni Morrisons Jazz (1992) skiller seg fra tidligere storbyromaner, ved å bryte med den tragiske desillusjonsmodellen, og ved å ha et sterkt fokus på den auditive, polyfone fortellerteknikken. Jazz skildrer afroamerikanernes nye liv i det urbane nord på 1920-tallet, etter «the Great Migration». De befinner seg her på et nullpunkt i historien. De har beveget seg bort fra diskrimineringen i sør, og flyttet til Harlem i nord i en søken etter flere rettigheter og et bedre liv. Romanens hovedmotiv er om ekteparet Joe og Violet, og Joes unge elskerinne, Dorcas. Joe dreper Dorcas da hun forlater ham for en annen. Violet forsøker å hevne seg ved å knivstikke den allerede døde Dorcas i begravelsen. Resten av romanen skildrer perioden frem til drapet, og perioden etter, fra de ulike karakterenes perspektiv. Jeg har valgt å fokusere på fortellerens ulike nivåer, og hennes kamp med karakterene som ønsker å fortelle sine egne historier. Jeg ser også på romanens inspirasjon fra musikkgenrene blues og jazz. Romankarakterene lever et bluesy liv, preget av utroskap, drap og hevnlyst. Og romanformen er som en jazzinspirert komposisjon, der karakterene improviserer over romanens hovedmotiv. Dette innebærer blant annet at romanens form er varierende, repetitiv og leker med temposkifter. Romanens polyfone form gjør at karakterene etter hvert kommer på samme narrative nivå som fortelleren, og de har en pågående dialog mellom seg. Dette resulterer i at romanhandlingen skildres ut fra en desentrert fortellerstemme, som ikke kan kobles tilbake til én forteller, men flere likeverdige. Jeg har valgt å dele avhandlingen opp i tre hovedkapitler: «Byen i litteraturen. Fra eldre til moderne tid», «Jazz og Harlemrenessansen» og «The City». «Byen i litteraturen» tar for seg en kort oversikt over romanens fortellertekniske utvikling fra 1700-tallet til den modernistiske romanen på 1900-tallet. Kapittelet ser på hvordan fortellerteknikkene som utviklet seg i denne perioden, var inspirert av komposisjonsteknikker som har en tydelig visuell, optisk representasjonslogikk. Disse teknikkene ble brukt for å skape et slags sentralisert mangfold. «Jazz og Harlemrenessansen» ser på hvordan Morrison bryter med disse tidligere sentraliserte, litterære formprinsipper, ved å bruke en desentrert fortellerstemme og flere ulike perspektiv. I dette kapittelet ser jeg også på bluesens og jazzens påvirkning på romanens tematikk og form. «The City» har et større fokus på karakterenes improvisasjon over romanens hovedmotiv. Og hvordan jazzens form hjelper til med å bryte med bluesens livspessimistiske stemning, og dermed desillusjonsmodellen som tidligere forfattere brukte i sine storbyromaner.
|
|---|
