| Summary: | I en masteroppgave i journalistikk fra 2007 undersøkte Kjersti Skar Stårvik norske kvinnemagasiners motestoff og konkluderte blant annet med at det ikke fantes innhold med kritisk vinkling. I denne oppgaven tar jeg opp tråden fra Skar Stårviks undersøkelse og analyserer kritisk motejournalistikk der den faktisk finnes, i klesdesignanmeldelser i engelske og amerikanske nettpublikasjoner. Mitt eget inntrykk av klesdesignanmeldelser i forkant av dette prosjektet var at de er nokså konforme innholdsmessig og med en tendens til å bedømme de fleste kleskollekjoner positivt, som om de var styrt av et sett med regler og normer for hvordan klesdesign skal vurderes. Dette ledet til problemstillingen om i hvilken grad det finnes et rådende kritikkparadigme i den nettbaserte motejournalistikken, og hvordan dette kom til uttrykk i klesdesignanmeldelser av kleskolleksjoner under de internasjonale moteukene høsten 2011. For å svare på problemstillingen anvendte jeg metoden kritisk diskursanalyse. Dette innebar å foreta en tekstanalyse, for deretter å undersøke hvilke sjangre og diskurser det trekkes på i tekstene og hvilke sosiale kontekster som påvirker denne praksisen. Analysematerialet var et utvalg på 60 klesdesignanmeldelser og sammenligningsgrunnlaget var hvilke vurderingskriterier motejournalistene anvendte når de vurderte kleskolleksjoner og hvordan disse ble anvendt. Resultatene jeg kom frem til var at estetiske vurderingskriterier og kommersiell verdi utgjorde over 88 % av den totale kriteriebruken. Temaer som moral, politikk og etikk ble ikke problematisert og det var kun antydning til negativ kritikk i mindre enn én femtedel av tekstene. Sjangermessig er klesdesignanmeldelsene en slags kombinasjon av billedkunstkritikk og forbrukerjournalistikk. Fusjonen av sjangrene skjedde på starten av 1990-tallet på samme tid som da The New York Times ansatte sin første motekritiker, muligens som følge av en større tendens til hybridisering av kunst og kapital i postmodernismen. Selv om den kunstkritiske sjangeren er uvanlig i motejournalistikken, virker det som institusjonelle normer og regler i mediestrukturen, som det tette båndet mellom moteredaksjoner og motebransjen, legger føringer for hvordan kritikken skal utøves. Konklusjonen er at det i høy grad eksisterer et estetisk-kommersielt kritikkparadigme i den nettbaserte motejournalistikken og at dette kommer til uttrykk gjennom vurderingsgrunnlaget i klesdesignanmeldelser.
|
|---|
