| Summary: | Formålet med denne studie var å undersøke om og hvordan voksne i et retrospektivt perspektiv opplevde å være barn av rusmisbrukere, og om de mente at de viste noen form for signaler til omgivelsene. Dette ut i fra opplevelser de mente de hadde i tiårsalderen. Jeg benyttet en kvalitativ forskningsmetode for å få frem deltakernes erfaringer og opplevelser. Studien er basert på intervju av seks voksne mennesker som har vært barn av rusmisbrukere. Disse ble valgt ut i fra etiske argumenter og den praktiske gjennomføringen av prosjektet. For innhenting av datamaterialet anvendte jeg en intervjuguide som var bygd opp med utgangspunkt i et halvstrukturert intervju. Alle intervju ble transkribert og analysert. Resultatet ble sortert ut i fra kategoriene; kommunikasjon, relasjoner og selvoppfatning. Deretter ble teoriene drøftet opp i mot kategoriene. Hovedfunnene viste at det var overraskende hvor stor betydning opplevelsene som informantene hadde, påvirket signalene. Det er disse opplevelsene som fortsatt den dag i dag plager informantene og gjør at de fortsatt sliter. Slik som informantene uttrykte det, hadde deres hverdag vært langt enklere i dag dersom omgivelsene på et langt tidligere tidspunkt hadde sett signalene de ga.
|
|---|
