| Summary: | Hovedoppgaven presenterer og drøfter en fenomenologisk – eksistensiell tilnærming til psykisk lidelse og psykoterapi. Behovet for en slik tilnærming grunner hovedsakelig i den medisinske modellens utilstrekkelighet i forhold til å forstå mennesket som forhold til sin egen eksistens. I hovedoppgavens første del (2.0) utdypes denne utilstrekkeligheten nærmere gjennom påpekning av uheldige konsekvenser av en dominerende og ensidig medisinsk diskurs innenfor psykologien. Den medisinske tilnærmingen kritiseres da særlig fordi den 1) gir en fremstilling som i liten grad gjenspeiler klientens egen opplevelse av å være i verden, 2) har en rekke terapeutisk negative konsekvenser, og 3) medfører et kunstig bilde av psykoterapiens funksjon. På bakgrunn av denne kritikken presenteres en alternativ fenomenologisk – eksistensiell tilnærming til mennesket og psykisk lidelse. En slik tilnærming kjennetegnes ved at den søker en forståelse som, med utgangspunkt i universelle fenomenologiske og eksistensielle betingelser, søker å gjenspeile den enkeltes opplevelse av tilværelsen. Mer konkret handler det i denne hovedoppgaven om en utforskning av hvordan egenskaper ved vår bevissthet og vår eksistensielle situasjon innvirker på vår opplevelse av væren. Da mennesket i sin bevissthet alltid eksisterer i forhold til noe annet enn seg selv, blir psykologiens fremste oppgave å forstå de eksistensielle betingelsene som mennesket forholder seg til. I hovedoppgavens andre del (3.0) eksemplifiseres og utdypes derfor vårt eksistensielle forhold til oss selv, stemninger, mening, andre mennesker, tid og endring. I tredje del (4.0 og 5.0) drøftes sentrale implikasjoner av et fenomenologisk – eksistensielt perspektiv i forhold til henholdsvis psykisk lidelse og psykoterapiens funksjon.
|
|---|
