Lars Bergs erotiske romaner

• Main Author: Ragnhild Engelskjøn
• Format: Article
• Language: English
• Published: Septentrio Academic Publishing 2003-08-01
• Series: Nordlit: Tidsskrift i litteratur og kultur
• Subjects: Lars Berg; Men det var det ingen som visste; Du er den første kvinne; seksualitet
• Online Access: https://septentrio.uit.no/index.php/nordlit/article/view/1955
• ISSN: 0809-1668; 1503-2086

Lars Berg skriver om nordnorsk kystmiljø, om fiskere, lærere og andre slitere, men det som gjør forfatterskapet originalt og spennende, er at han setter kjærlighetsliv og seksualitet så sentralt i sine litterære skikkelsers liv. Den seksuelle fokuseringen i debutboken Men det var det ingen som visste (1934) og Du er den første kvinne (1935) gjorde at bøkene ble mye lest. Men det er svært galt å tro at Berg la vekt på å være moderne eller sjokkerende. Han skrev med et trykk som viser at det ligger ham på hjertet å få formidlet dette stoffet, og han distanserer seg fra dem som ropte "Freud" og "perversitet", ved å uttale at han bare hadde skrevet om ting han selv har hørt om og sett i bygdemiljøene. I debutboka følger vi Tor Sollid fra han er smågutt til han er midt i 20-årene. Fra 7-årsalderen utvikler han et komplisert forhold til kvinner som gjør at han som voksen bare vil omgås dem på en åndelig måte. Dette gjelder selv i ekteskapet. Han etablerer altså en seksuell avholdenhetsfilosofi. I bok nummer to følger vi Einar Utnes fra gutt til voksen. Han blir tidlig seksuelt vakt, og tilbringer siden mye tid i seng med forskjellige kvinner. Han er en "nordnorsk Casanova", skrev flere kritikere. For begge mennene fører livsførselen til store problemer både i privatlivet og i arbeidslivet, men det ser ut til at problemene løser seg til slutt. De finner endelig fram til hva slags kvinne som passer for dem, og kommer seg tilsynelatende videre. Lars Berg ble tildelt "gullmedalje for fremragende litterær ytelse i 1934", og han fikk stipend fra forfatterforeningen samme år. Men de to første bøkene ga ham også tilnavnet "rikspornograf", og i Nord-Norge ble bøkene kalt "svinbøker". De var kanskje langt dristigere for sin tid, enn det Agnar Mykles var, 20 år etter.