| Summary: | I de senere årene har forskerskoler blitt fremhevet som en mulig løsning på ulike utfordringer innenfor forskerutdanningen. På bakgrunn av erfaringer med to forskerskoler innenfor utdanningsvitenskap, vil vi i denne artikkelen belyse to problemstillinger: Hvordan kan man organisere læringsforløpet til ph.d.-kandidatene slik at det støtter deres progresjon? Og hva må forskerutdanningen inneholde for at ph.d.-kandidatene skal utvikle tilstrekkelig ekspertise innenfor et avgrenset kunnskapsområde?
For å skape progresjon, bør utdanningsprogrammet bidra til å gi struktur og angi faglig retning. Videre må utdanningselementene være relevante for avhandlingsarbeidet. I tillegg kan progresjon fremmes gjennom seminarer, der utviklingen av tekster og artikler følges opp. Argumentet om at forskerskoler bør bygge på gode forskningsmiljøer har stått sentralt i utredningen av ulike modeller for forskerutdanning i Norge. Ett aspekt som har fått økende oppmerksomhet er betydningen av å oppnå en tilstrekkelig grad av spesialisering. Uten utvikling av en slik ekspertise, vil ph.d.-kandidatene ikke kunne publisere internasjonalt og delta i forskningsfellesskap.
Ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet har man de siste 10 årene utviklet flere typer forskerskoler. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i den UiO-finansierte, tematisk avgrensede forskerskolen «Læring, kommunikasjon og IKT» (2004–2008) og den NFR-finansierte nasjonale forskerskolen i utdanningsvitenskap, NATED (2008–2016), hvor ph.d.-kandidatene deltar i faglige aktiviteter organisert i fire spor.
Metodene som brukes for å besvare problemstillingene omfatter intervjuer, spørreskjema og refleksjoner vedrørende de to ulike forskerskolene.
Resultatene viser at man kan oppnå nødvendig spesialisering, høy kvalitet, høy tilfredshet og høy relevans ved bruk av forskerskoler som virkemiddel i forskerutdanningen. Begge forskerskolene har tilrettelagt for internasjonal publisering.
|
|---|
